Visste du at for ganske nøyaktig 41 år siden, det vil si lørdag 17. januar i 1981, ble det arrangert KM i hopp i Finnkollen og at dette var det første hopprennet i Finnkollen på nesten 15 år?

Etter storhetstiden på 50-tallet dabbet nemlig interessen i Finnkollen IL av utover på 60-tallet, og klubben lå nærmest i dvale fram til 1975, da lysløypa sto ferdig. Da økte både medlemstallet og interessen for klubben, som ble stiftet i 1945.

I forkant av KM i hopp i 1981 var det en driftig og ivrig dugnadsgjeng i klubben som i lang tid hadde stått på for å blåse liv i hoppinteressen. Selve bakken hadde fått en kraftig ansiktsløftning med blant annet forbedringer av profilen og selve hoppet.

KM-rennet ble dermed en fin anledning til å vise hvor klubben sto seg på arrangørsiden etter det lange oppholdet. Og det var intet å frykte. Det vanket nemlig bare lovord fra både hoppere, trenere og publikum. Bakken var meget godt preparert og gjennomføringen gikk unna på drøye to timer. Bedre kunne det ikke gjøres!

Det store navnet under dette kretsmesterskapet var ikke ukjente Børge Benum fra Eidsvold Værks Skiklub. Selv om han den gang hoppet i klassen for yngre junior, var han totalt suverent beste hopper. Med to fine hopp på 57,5 og 58 meter, var han nesten 20 poeng foran andremann i sin klasse. Og vinneren av klasse A, John Erik Strømberg, ble slått med hele 13 poeng. Det må nevnes at Børges to hopp var bakkerekorder. Børge satte altså bakkerekord i Finnkollen i begge omgangene!

Selv om det har gått over 40 år, husker Børge Benum denne lørdagen veldig godt. Og årsaken til at denne dagen fremdeles sitter i minnet, er av litt andre årsaker enn det sportslige.

– Akkurat denne dagen var en helt spesiell dag, sier Børge i dag.

Tre uker før rennet i Finnkollen døde nemlig 15 år gamle Sigmund Olstad fra Gjerdrum på tragisk vis. Olstad var ute på skitur da han falt i en utforkjøring og døde på stedet.

Sigmund Olstad var kombinertløper og Børge hadde vært sammen med Olstad bare dager før det tragiske dødsfallet.

– Jeg husker at vi bare dager i forveien kjørte og hoppet sammen på Vang. Skimiljøet på hele Romerike var sterkt preget av hendelsen, og for å hedre Sigmunds minne satte faren, hedersmannen Guttorm Olstad, opp en minnepremie til beste hopper under dette kretsmesterskapet. Det var Guttorm selv som delte ut premien. Så da vet dere årsaken til at jeg ble avbildet med et litt trist ansiktsuttrykk den gangen, sier Benum.

Fra venstre Atle Nordheim - Børge Benum - Asbjørn Olstad. Foto Tom Stalsberg

Av andre lokale hoppere under KM-rennet kan det nevnes at Atle Nordheim, som var klubbkamerat av Børge Benum i Eidsvold Værks Skiklub, ble nummer tre i samme klasse. Han hoppet 54 og 56,5 meter og endte nøyaktig 20 poeng bak lagkompisen. I samme klassse ble Per Kjelland og Reidar Honningsvåg begge frA EVS, henholdsvis nummer 5 og 13. Her må det også nevnes at Sigmund Olstads bror, Asbjørn Olstad, ble nummer 4.

Fra arrangørklubben Finnkollen IL var det med to deltakere. Torodd Jansen ble nummer 6 i klasse eldre junior og Bernt Johan Strand ble nummer 13 i klasse B.

Rennkomiteen under KM i hopp i Finnkollen i 1981. Fra venstre Kåre Bjørn Kjernli, Bjørn Limbodal, Svein Olav Nymoen, Gunnar Ørbæk og Finn Johannessen

Tilbake til Børge Benum: En innholdsrik hoppkarriere fikk en brutal slutt etter et stygt fall under en treningssamling i Tyskland i 1986.

– Etter det fallet kjente jeg at karrieren var over, sier Børge i dag som han har rukket å bli 58 år og jobber som advokat i Fagforbundet.

– Jeg gikk løs på en ny sesong etter fallet, men jeg kjente at jeg mentalt hadde fått en sperre. Og det fungerer dårlig å kjenne på frykt når man er skihopper. Jeg hadde noen positive opplevelser også etter fallet, men det som tidligere var én av mine styrker, nemlig utfordrende forhold, ble nå den store skrekken.

Og at fallet var brutalt skjønner vi når Børge i dag sier at han fortsatt kjenner at nakken ikke er god.

– Selv i dag kjenner jeg at nakken ikke er helt som den skal være. Jeg har hatt en god del behandlingstimer for nakkesmerter i årene etter den hendelsen.

Børge bor for tiden på Eiksmarka i Bærum og forteller at hoppinteressen fortsatt er der.

– Jeg følger jo med, og jeg er særlig glad i skiflyging. Når det er hopprenn i de aller største bakkene må nesten alt annet vike, humrer 58-åringen.

Og Børge har selvsagt hoppet i Vikersund, men det var før bakken var bygd for de virkelig store lengdene.

– Det er i skiflygingsbakken i Vikersund jeg har rekorden min på 127 meter, og det er ikke akkurat noen voldsom lengde i en skiflygingsbakke. Men farten var presset i verdenscupen, og en må huske på at de aller beste hoppet ikke så mye lenger enn 150 meter i Vikersund på den tiden.

Mange husker Børge som en stilhopper, og vi spør om stilen var noe han la ekstra vekt på i treningen.

– Jeg hoppet naturligvis for å hoppe penest mulig, som var vanlig på den tiden. Altså med samlede ski. Men det var ikke noe jeg fokuserte på i min trening. Det bare ble slik.

Og stilhopperen Børge Benum var nesten helt der oppe med de aller beste.

– Jeg kan i farten ikke huske hvor mange KM jeg har, men noen ble det både som junior og senior. Som junior vant jeg finalen i Norgescupen i 1983. Det var i den store bakken på Rena. Noen uker senere vant jeg også juniorklassen i Europacupen i Tyskland. Her ble jeg forresten nummer to i seniorklassen etter Primoz Ulaga, men foran storhoppere som Felder, Vettori, Stjernen og Opaas. I 1985 ble det lagseier i minitouren i Chamonix og Le Brassus, sammen med Roger Ruud, Ole Bremseth og Vegard Opaas.

– Og året etter ble det individuell seier og bakkerekord på 104 meter i Le Brassus. Den er jeg godt fornøyd med, sier Børge Benum i dag.

Og i senior-NM ble det bare nesten for Benum.

– Min beste prestasjon i NM er en fjerdeplass. Det var i Hannibalbakken i Kongsberg i 1984, og jeg var bare ett fattig tidel unna pallen. Jeg husker jeg var strålende fornøyd med fjerdeplass i senior-NM som førsteårs senior.

I et intervju i lokalavisen etter mesterskapet i 1984 får vi bekreftet at Børge Benum ikke var skuffet over sin fjerdeplass.

– Det er ikke bittert å tape bronseplassen med ett tidels poeng, sa Børge til lokalavisen den gangen.

Foran seg hadde han kjente navn som Per Bergerud, Rolf Åge Berg og Steinar Bråthen. Og bak seg på resultatlisten hadde Børge kjente hoppere som Vegard Opaas, Roger Ruud, Ole Christian Eidhammer og Ole Gunnar Fidjestøl.

Og Børge Benum har også en sterk 10. plass fra World Cup fra samme år.

– Det var i Sapporo, men jeg må legge til at ikke alle de beste var med. Det er jo slik når det er renn i Japan. En del velger å stå over på grunn av den lange reisen, men så var det jo slik at bare de 15 beste fikk verdenscuppoeng. Så jeg er godt fornøyd med en 10. plass i den store bakken.

Benum legger ikke skjul på at han hadde ambisjoner, særlig etter mye god hopping i 84-sesongen.

– Jeg hadde høye ambisjoner som hopper. Etter fjerdeplassen i NM normalbakke og 10. plassen i World Cup, var jeg kandidat til OL i Sarajevo. Dessverre gikk det ikke helt veien. En for svak NM-plassering i storbakken i Meldal satte en stopper for OL-deltakelse. I ettertid ser jeg at jeg ikke kom opp på et høyt nok nivå på trening til å hoppe på et stabilt nivå gjennom en hel sesong.

Børge Benum la opp etter 1988-sesongen, etter rundt 6.000 hopp i løpet av 15 år. I et intervju etter NM i normalbakke sa den gang 24 år gamle Benum til Romerikes Blad:

– Jeg gleder meg til å gjøre det jeg aldri har gjort før på grunn av hopp og studier. Skiturer og mer samvær med gode venner står øverst på listen.

– Ja, det var på tide å bli voksen, sier Børge i dag.

– Jeg hadde kjent lenge at usikkerheten hadde satt seg, og jeg kan ikke si at det var med tungt hjerte jeg la skiene på hylla. Jeg hadde jo også de to siste årene igjen på jusstudiet på universitetet, så det var i så måte greit at det var over.

Det hører med til historien at Børge holdt på å slenge seg med på VM for veteraner i Hurdal i OL-året 1994, men noen prøvehopp i bakken fungerte som en grei realitetssjekk.

– Jeg hadde vært på OL på Lillehammer og fulgt rennene i Lysgårdsbakkene. Med meg i bagasjen hadde jeg hoppskiene, for planen var å kjøre innom Lundbybakken på vei hjem for å teste. Men jeg trengte kun noen få hopp før jeg skjønte at det beste var å pakke sammen hoppskiene for godt.

Avslutningsvis nevner jeg for Børge at det snart står klar en flunkende ny hoppbakke i Ormlia på Eidsvoll Verk.

– Det varmer å høre at det igjen satses på hopp i gamleklubben. Et sted må man jo starte for å vekke interessen for hopp, og da er en liten bakke som dette helt perfekt. Jeg mener å huske at jeg selv har vært med i et klubbmesterskap i den gamle hyttebakken, så det vekker minner når jeg får høre at en ny hyttebakke snart står klar.

Jeg takker for praten og den godeste Børge avslutter med å hilse til alle kjente i Eidsvoll.