Filmfremviseren, kalt kinematograf, ble oppfunnet av de franske brødrene Auguste og Louis Lumière i 1895. Allerede 6. april året etter ble den demonstrert i Kristiania, noe som var den første filmfremvisningen i Skandinavia.
Norges første kino var Kinematograf-Theatret i Kristiania. Den åpnet 1. oktober 1904 og lå i Stortingsgata 12. Kinematograf-Theatret ble drevet av Hugo Hermansen og hans selskap Norsk Kinematograf-Aktieselskap. I løpet av de neste to årene etablerte selskapet kino i flere norske byer, men ute på bygda ble levende film vist i egnede lokaler av omreisende, private forretningsdrivende.

I april 1903 ble det vist «levende billeder» i Østre Samfund i Sundet og i Søndre Samfund. Trolig er dette første gangen det ble vist film i Eidsvoll Det var en fotograf Christoffersen fra Kristiania som sto for fremvisningen.
Kinematografen skapte stor begeistring særlig blant ungdommen. I Eidsvold Blad sto det:

«I Eidsvold Søndre Samfund forevises levende Billeder om Dagene. Dette er noget nyt her. Mandag Aften var Huset fuldt trods Regnet, og Glæden var stor over alt det morsomme man fik se. Programmet var rikholdigt. Man saa Soldaterne masjere gjennem Byens Gader, Hurtigtoget komme brusende, og saa den amerikanske Pølsefabrik da, som vakte stor Jubel. Der kom de med Katte og Hunde, putted dem lys levende ned i Maskinen, og Pølse blev det af altsammen.
Hr. violinist Heyerdahl spilled i Pauserne. Norske Folkemelodier slog især godt an.
Bifaldet var sterkt.»

Dette er kanskje det eldste bildet som finnes av Folkets Hus Søndre Samfund. Slik som bygget fremstår på bildet, er med stor sannsynlighet identisk med slik det så ut da det at sto ferdig i 1896. Foto: Trolig Alf Toftner

I en liten historisk beretning fra 1947 om kinodriften i Eidsvoll blir det fortalt at en norsk-amerikaner ved navn Nilson viste film i Eidsvoll i 1904. Axel Bodin, seinere maskinist ved Panorama kino, var med og kjørte filmen. Femti år senere fortale Bodin:

«Det kom en norsk-amerikaner fra Fredrikstad hit til Eidsvoll. Han var blind og klarte ikke å kjøre sjøl. Derimot hadde han gode talegaver. Så var det til at han forklarte og jeg kjørte maskinen.»

Lyskilden som ble brukt ved denne visningen var kalksteinslys (dette er opprinnelsen til det engelske uttrykket «limelight», som ordrett betyr «kalklys»). Maskinen hadde ikke mottakerspole, og filmen ble kjørt direkte i en kasse som var beslått med jernplater. Dette hadde nok sammenheng med at de første filmene var basert på cellulosenitrat, et eksplosivt og veldig brannfarlig materiale.

Et spørsmål er hvordan filmfremviseren drevet på den tiden. Elektrisk strøm ble ikke satt på i Eidsvoll før i slutten av 1910. Det er sannsynlig at apparatet ble sveivet, men i en annonse fra 1904 ble kinoen omtalt som «elektro-biograph». Det er derfor mulig at det kan ha blitt brukt akkumulator (batteri) til å kjøre filmen.

Rundt 1909 reklamerte flere kinematografer for visning av film i Eidsvoll; det var «Kristiania Verdenstheater», «Det norske verdenstheater og «Eidsvold kinematograf-teater». En kilde forteller at mekaniker Augustin Olsen drev kino i forskjellige lokaler i bygda i perioden 1909 -13. Olsen må før øvrig ha vært noe av en tusenkunstner. I 1916 fortalte lokalavisen «Eidsiva» at han hadde konstruert en motorkjelke som kunne ta seg opp de bratteste bakker. Han hadde også tilbakelagt turen fra Minnesund til Hamar på snaue to timer (på Mjøsisen!).

De første forestillingene besto av en rekke småfilmer med noen minutters varighet. Når spolen skulle skiftes, ble det pause. Filmene viste enten en kort, dramatisk historie eller nyhetsglimt. Fra ca. 1911 ble det teknisk mulig å produsere lengre, sammenhengende filmer.

Frem til 1914 var kinematografvirksomheten i Norge helt fri. Hvem som helst kunne sette i gang. Det var bare nødvendig med polititillatelse på lik linje med alle andre offentlige tilstelninger. Men «Lov av 1913 om offentlig forevisning av kinematografbilleder» bestemte at kinofremsyninger skulle være avhengig kommunal bevilling (konsesjon). Loven sa også ar herredsstyret kunne vedta regler for kinodrift. I samsvar med dette vedtok Eidsvoll Herredsstyre i 1914 ordens - og sikkerhetsregler for kinoforestillinger. Gjennom loven ble det også innført offentlig filmsensur.

I dette tiåret ble det gjort forsøk på å starte fast kinodrift i Sundgården og i sørbygda. Enkelte søknader om konsesjon ble innvilget, men det ser ikke ut til at der lyktes å få i gang noe varig. Av formannskapsprotokollen går det fram at Anton M. Raaholt, Ole L. Lyshaug og Chr. Bratvold høsten 1915 søkte om kinematograf i Søndre Samfund. Det ble innvilget, mot et par stemmer. En av representantene mente at de som drev kino spekulerte i ungdommens og barns «nydelsessyke». Ut fra dette må en slutte at det ble drevet kino i Søndre Samfund, men sannsynligvis ikke regelmessig. I alle fall var det svært sjelden kino ble annonsert.

Den 2. juledag 1915 åpnet det som ble omtalt som «Eidsvolls nye faste kinematograf» i Østre Samfund i Sundet. Den var tydeligvis ingen lukrativ forretning. Allerede i februar året etter søkte eieren, Frazer Hartmann, formannskapet om å få slippe avgiften på 10% som hans «kinograf» betalte. Han opplyste at han hadde hatt forestillinger to dager i uka, men med underskudd. Lensmann Aasgaard anbefalte søknaden han syntes godt om kinematografen: «Jeg anser den ogsaa for at være heldig som motvegt mot omreisende taskenspilleri og lige.» skrev lensmannen. Men søknaden til Hartmann ble avslått, og han ga sannsynligvis opp ganske snart.

I 1921 fikk Oplandske Elektricitetskompani konsesjon på å drive kinematograf i Sundet. Søknaden var anbefalt av flertallet av Sundets beboere, skolestyrets formann med flere. Slike anbefalinger var av betydning for utfallet av søknaden, for det var mye skepsis til filmen som underholdningsmedium. En innsender i Eidsvold Blad skrev om de - etter hans mening - særdeles dårlig erfaringer med Eidsvoll kinematograf (etter sammenhengen å dømme var dette kinoen i Søndre Samfund). Innsenderen påsto at det var mye «ramp» som gikk der, og at forestillingene ble ødelagt av bråk.

Bak Oplandske Elektricitetskompani sto Gulbrand Gulbrandsen og Einar Greaker. De holdt til i en toetasjes trebygning i Sundet. I første etasje var det omsetning av elektriske artikler og motorkjøretøyer, samt bilverksted. Kinosalen var i andre etasje. Panorama, som den nye kinoen ble kalt, åpnet 21. september 1921 med ä vise «Synnøve Solbakken». Bygdas viktige personer var til stede, og Eidsvold Blad skrev fra åpningen:

«Panorama kino i Sundgården hadde onsdag indbudt herredsstyre, skolestyre, bygdens lærere og lærerinder m. fl. til at overvære en forestilling. Programmet, der i første del bød på forskjellig skolefilm og i anden del et så berømt stykke som «Synnøve Solbakken», blev utvilsomt mottatt med udelt beundring av de mange fremmødte. Den fremviste film var i sig selv ypperlig og billedene var skarpe og gode. ... Lokalet er pent utstyrt og det hele arrangement gir et tiltalende inntrykk. ... Hittil har da også tilstrømningen vært sådan at folk til dels har måttet gå igjen uten å komme inn!»



I starten ble det kjørt forestillinger på alle ukedagene. På onsdag og lørdag var det to forestillinger, og på søndager tre.

Panorama kino holdt til i den samme trebygningen helt til 1962, Lokalet tilfredsstilte neppe moderne krav til brannsikkerhet og rømningsveger. Vedovner som ble fyrt til de var nesten rødglødende, sørget for oppvarmingen. I etasjen under sto fat med olje og bensin. Mange husker at det var et under at det gikk bra!

I 1924 ble det åpnet en kino i Vestheim på Minnesund. En gang rundt midten av 20-tallet kom også kinodriften i gang igjen i Søndre Samfund («Eidsvoll kinematograf»). Panorama har hatt sammenhengende drift i alle år, dvs. minst en forestilling i uka. Hvis en skal dømme etter lokalavisenes filmannonser, var kinodrifta i Søndre Samfund og i Vestheim uregelmessig, muligens med års opphold. Det ble gitt konsesjon for tre år om gangen, men det ser ikke ut til at der medførte noen plikt til å sette opp filmer regelmessig.

I filmens barndom fantes bare stumfilm. Noen ganger ble den fulgt av levende musikk; vanligvis piano (av det kommer uttrykket «skyt ikke på pianisten»!). I en beretning om Panorama kino blir det fortalt at et «elektrisk piano» sørget for musikken. Det hendte også at det ble leid inn et helt orkester.

På slutten av 1920-tallet kom de første Iydfilmene. Lyden ble skapt av grammofonplater som var innspilt i samsvar med filmens handling. Der ble så som så med synkroniseringen av bevegelser og Iyd! Sjøl etter at det ble lagt inn et Iydspor på filmen, var det mange klager på Iydkvaliteten. Våren 1930 kunne Panorama by på en sang og musikkfilm med Al Jolson («The Singing Fool»), men faste visninger av Iydfilm begynte først våren 1931, da Panorama tok i bruk et nytt Iydfilmanlegg.

Til lenge etter andre verdenskrig var svart-hvitt-filmene enerådende, men den første fargefilmen ble faktisk vist på Panorama i mai 1936 («Becky Sharp»). Panorama er blitt drevet av forskjellige selskaper og personer. Høsten 1925 tok Oplandske Bilkompani over forretnings- og kinodriften etter Oplandske Elektricitetskompani. Bjarne Nielsen og Gulbrand Gulbrandsen var disponenter i dette firmaet. I 1930 fikk Bjarne Nielsen konsesjon alene, og fra 1933 Ulf Andersen. Andersen kom fra Vestre Aker. Han var en svært aktiv person i Sundets liv i årene frem mot krigen: Andersen var blant annet ordfører i Sundgården Bygnings og brannkommune, og ble spøkefullt kalt «borgermesteren av Sundet». Arbeiderbevegelsen håndterte filmfremvisningene i Søndre Samfund, bl.a. gjennom Bønsdalens fagforening.

1 1936 hadde Ulf Andersen storstilte planer om å sette opp en moderne bygning i betong i Sundsvingen, ved det nye torget (senere «Rubis»). Dette bygget skulle også inneholde kino. Men så fıkk han kjøpe Panorama, og ga den gamle kinoen en ansiktsløftning. «De gamle tradisjonelle palmer på veggene er heldigvis forsvunnet, og i stedet erstattet med Iyse og vennlige farger.» skrev Eidsvold Blad. Det ble satt inn nye, behagelige stoler, og det ble framhevet at de var laget i Eidsvoll (av Eidsvoll Møbelfabrikk). Kinoen åpnet igjen med storfilmen «Anna Karenin», der Greta Garbo hadde hovedrollen.

På denne tida hadde kinoen 212 sitteplasser og 25 ståplasser(!). Året etter ble det installert ny Bauer 5 kinomaskin. Den gamle, en amerikansk Simplex, hadde gjort tjeneste helt siden kinoen startet i 1921.

På denne tiden var det var populært å gå på kino. Den var som en dagdrøm og et vindu mot en større verden (som riktignok ikke var helt virkelig). Filmer av mange slag og nasjonaliteter ble vist, fra Norge og Norden, Europa, USA og Sovjetunionen. Det var komedier, romantiske dramaer, idrettsfilmer, nyhetsfilmer osv. På 30-tallet kjørte Panorama forestilling fire dager i uken; onsdag, torsdag, lørdag og søndag. Det var alltid sikkert oppmøte av elever fra Eidsvoll Landsgymnas.

Fra tid til annen var kinoen preget av bråk og uro. Da fikk gjerne eleven fra Landsgymnaset skylda for dette - med rette eller urette. I løpet av mellomkrigstida ble stadig flere norske kinoen kommunale, og en slik ordning ble også diskutert i Eidsvoll. En kinokomité vurderte dette spørsmålet i 1938, og anbefalte bygging av en kommunal kino med 385 sitteplasser. Komiteen mente at dette ville være en lønnsom investering for kommunen på grunn av stadig økende kinobesøk. Men kinoene fortsatte å være private til etter andre verdenskrig.

 

Den norske filmproduksjonen i mellomkrigstida var ikke stor, men de få norske filmene ble satt pris på av publikum. Filmskuespillerne ble sin tids «kjendiser». En av de mest kjente og anerkjente var Haakon Hjelde, som var oppvokst på Eidsvoll. Han var født i 1902, og sønn av distriktsdyrlege Baard Arne Hjelde og Alma Hjelde.

De mest kjente filmene han deltok i, var «Den nye lensmanden» (1926), «Fjeldeventyret» (1926), den dansk-norske lydfilmen «Eskimo» (1930), og Paramountfilmen «Halvveis til himmelen», som ble innspilt i Paris. Til en av filmene hans ble det gjort opptak ved den gamle Magobakken på Eidsvoll Verk. Scenen skulle forestille høgfjellet i storm, og Bjarne Nielsen Johnsrud skapte den riktige effekten ved hjelp av en flymotor fra et av sine havarerte fly. Noen av de yngre i strøket hadde jobben med å kaste snø opp i luften. Otto Nordheim mener at dette var en scene til filmen «Simen Mustrøens besynderlige opplevelser». Filmen hadde premiere høsten 1926. Men det kunne også ha vært opptak til filmen «Syv dage for Elisabeth», som hadde premiere høsten 1927. Handlingen i filmen var lagt til høgfjellet i påsken.
Haakon Hjelde arbeidet også med regi. De siste åra av livet oppholdt han seg mye i Paris, og i en periode var han knytta til UFA, det største filmselskapet i Tyskland.

Haakon Hjelde døde på Eidsvoll i 1933, etter å ha kjempet med sykdom i lengre tid. Han ble ikke fullt 32 år gammel. Eidsvold Blad skrev at han hadde vært «Norges eneste virkelige filmskuespiller».

Her ser vi Haakon Hjelde og danske Henny Geermann under filminnspillingen av «Fjelleventyret» fra 1926